Tendensen er formidabel, og helt entydig: Norge er det landet i Europa med sterkest byvekst. Resultatet er sterkt press på noen få, store regioner. Det skaper kaos på veier og jernbane, mangel på arealer til bolig og næring i visse områder og skyhøye boligpriser. Samtidig sliter kommuner i Utkant-Norge med fraflytting, aldrende befolkning og mangel på arbeidskraft.

– I Norge har vi tradisjonelt snakket om by og land, men i dag er det mer fornuftig å se Norge oppdelt i noen store byregioner, med Osloregionen som den største og den eneste av europeisk format. Det sier Karl Otto Ellefsen, professor i urbanisme og rektor ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo.

Ingen regional bevissthet. Hver av disse byregionene utgjør langt på vei ett arbeids- og boligmarked. På mange måter er dette en positiv utvikling; større og mer robuste arbeidsmarkeder tåler også bedre eksterne sjokk. Samtidig har kom­muner i en slik vekstregion motstridende interesser og vanskeligheter med å samordne seg, og det er innbyggerne og næringslivet som blir skadelidende.

– Problemet er at man politisk ikke betrakter for eksempel Oslo og Drammen som deler av samme marked og samme region, selv om vi som indi­vider ikke oppfører oss annerledes når vi krysser Lysakerelva. Det finnes ikke forvaltningsorganer som kan sørge for en helhetlig planlegging, den regionale bevisstheten mangler, påpeker Ellefsen.

Osloregionen favner i dag om hele eller deler av sju fylkeskommuner og et utall kommuner.

– Man ønsker en bevisst næringsutvikling, utvik­ling av offentlige tjenester og en bærekraftig poli­tikk i hele regionen. Men vi har ikke institusjoner som kan håndtere denne nye virkeligheten. De offentlige forvaltningsgrensene går på kryss og tvers, og kommunene meler sin egen kake. Det finnes i liten grad en samordnet politikk. Det viser seg aller sterkest når det gjelder transport og boligbygging, sier Ellefsen, og viser til noen konkrete eksempler.

– Pendlingen mellom Oslo og Drammen er veldig stor, og det hadde vært fornuftig å bygge boliger og annen infrastruktur langs denne hovedaksen.

I Oslo er nå behovet for arealer ganske kritisk, og faren er at vi kan komme i en situasjon der vi i panikk bygger ut Marka. Vi trenger en overordnet arealbrukspolitikk, sier Ellefsen.

Krevende utbygging. Et annet eksempel er den lenge diskuterte Fornebubanen som vil måtte krys­se kommunegrensen mellom Oslo og Bærum. – Det at vi ennå ikke har fått skinnegående transport til Fornebu, er et strålende eksempel på at kom­munene prioritererer egne interesser i stedet for å tenke på regionen som helhet. Og internasjonale fagfolk på besøk spør meg om hvorfor et så rikt land ikke har et jernbanenettverk av internasjonal standard som binder regionen sammen? Det er en merkverdighet som tyder på handlingslammelse! Vi må utvikle systemer for mobilitet som fungerer, men det er vanvittig dyrt, tidkrevende og politisk vanskelig når offentlige forvatningsgrenser går på tvers av regionen, sier Ellfsen.

Han tror kommunesammenslåing kan være en vei å gå i enkelte regioner, for eksempel Jærregionen. Men Osloregionen har større utfordringer. Samtidig er dette den viktigste byregionen i landet, og den eneste som kan konkurrere internasjonalt.

– København/Malmö seiler opp til å bli en ekstremt attraktiv region, og det er den vi først og fremst vil konkurrere mot i fremtiden. Ønsker vi at bedrifter skal etablere seg i vår region, bør vi ha dette i bakhodet, sier Ellefsen. Han understreker at urbanisering ikke er noen naturlov, og at utviklingstrekk kan avta. – Jeg antar at man i Hellas nå er på vei tilbake til olivenfarmene, men den norske hovedtendensen er nok svært vanskelig å snu. Norge har nå til de grader behov for velfungerende byregioner, sier professoren.

Utfordringer for de små. For andre deler av landet, er ikke problemet befolkningspress og mangel på arealer. Små kommuner i Utkant-Norge har det motsatte problemet: Spredt bosetting, mangel på arbeidskraft og aldrende befolkning setter sitt preg på mange kommuner. Tidligere senterpartipolitiker Tone Sofie Aglen har sett problemene på nært hold:

– Jeg kommer selv fra en bitteliten plass, stemmer Senterpartiet og er en innbitt tilhenger av bosetting i distriktene. Men jeg er blitt mer og mer i tvil om at det å ha 430 kommuner er rett medisin, sier Aglen, som i dag er kommunikasjonsrådgiver i SIVA. Men fra 2010 til 2011 var hun rådmann i Moskenes kommune i Lofoten, og da fikk hun merke utfordringene på kroppen.

– Det er en kjent sak at mange distriktskommuner sliter med å rekruttere kompetente fagpersoner, og det er ofte stor gjennomtrekk av fagfolk og ledere. Moskenes er en av kommunene i landet som har hatt flest lederskifter de siste årene. Og ekstrem i så måte. Men kommunenes oppgaver er blitt så komplekse og omfattende at det er nesten umulig for en liten utkantkommune å løse dem alene. Vi trenger nasjonale grep for samhandling, sier hun.

Fungerte som rektor. Ved utgangen av 2010 stod 237 kommuner uten en eneste ansatt med økonomisk spisskompetanse, ifølge en undersøkelse gjort av Kommunenes Sentralforbund for Akademikerne. Moskenes var intet unntak; halvparten av tiden Aglen var ansatt som rådmann, var kommunen uten økonomisjef. Det fantes heller ikke skole- og oppvekstsjef eller kultur­sjef. – Bare det å skaffe nok sykepleiere, var en stor utfordring for oss. I perioder fungerte jeg faktisk også som rektor. Men selv om jeg hadde jobbet døgnet rundt, ville jeg ikke få løst alle oppgavene, forteller Aglen. Det var rett og slett ikke folk i stillingene til å gjøre jobben.

Frivillig eller ikke? Motstanderne av kommunesammenslåinger argumenterer ofte med at små kommuner gir nærhet og et velfungerende lokaldemokrati. – Det argumentet mister litt kraft når kommunene må kjøpe tjenester fra private konsulenter for å få jobben gjort. Jeg tror ikke kommunesammenslåinger er noen quick fix, og jeg ser at kommunestrukturen bidrar til arbeidsplasser i distriktene. Jeg har sansen for at sammenslåinger skal skje på frivillig basis, men vi ser jo også at det bare i liten grad skjer, påpeker Aglen, som tror og håper sammenslåingen vil skytefart etterhvert som de første kommunene tar steget.

– Når folk ser at verken tjenestetilbudet eller skolen deres blir dårligere, kanskje tvert imot, vil nok flere følge i deres fotspor, sier hun, og legger til: – Kommunene har så mange sammenfallende behov, men sitter og jobber hver for seg. Tenk bare på hvor store ressurser som går med til innkjøp, utvikling og drift av IKT!

Viktig for arbeidsplassene. Det er ikke bare som leverandør av velferdstjenester kommunen er viktig. – Næringslivet er opptatt av at kommunen leverer gode tjenester slik at de kan tiltrekke seg arbeidskraft. – Næringslivet trenger også gode planer, effektiv saksbehandling og kompetente medspillere i kommunen. Men for oss i Moskenes var ressurser til aktiv næringsutvikling nesten illusorisk, og slik er det nok mange steder. Det er litt leit å se at det samme bildet går igjen i mange små distriktskommuner og i Nord­Norge, med enkelte hederlige unntak. Og uten et godt næringsliv, er det selvsagt vanskelig å opprettholde bosetting i distriktene, sier den tidligere rådmannen.